En dag på intensiven i koronatider

Anita Brattli (bildet) er intensivsykepleier ved Akershus universitetssykehus. Dette er hennes ord, usensurert. Teksten er brukt med tillatelse.

Vi gjør oppmerksom på at dette er sterk lesning!

Klar til vakt

Koronatider. Klar til vakt. Hadde kveldsvakt i går, dagvakt i dag. Har sovet maks fire timer sammenlagt. Trøtt, småvondt i hodet. Tankene kverner. Det er nesten fullt på intensiv nå. Så dårlige disse pasientene blir, og så unge mange av dem er. Og det virker som om viruset smitter så lett. Det er skremmende. Må bare glemme trøttheten og hodepinen. Andre har det verre enn jeg har det.

Har jeg spist? Sånn passe mye - håper jeg ikke må vente så mange timer på å komme ut til pause at jeg blir helt svimmel av sult. Egentlig er jeg jo skrudd sammen slik at jeg må spise lite og ofte. Drukket vann? Ikke for mye så jeg må tisse med en gang. Ikke for mye kaffe, da må jeg garantert tisse med en gang. Det blir så vanskelig med alt smittevernutstyret som må kles av og så på igjen hvis jeg må på WC. Og drikke kan vi ikke ha med inn til pasienten.

Inn i slusa

Hos pasienten

Stelle pasienten, forklare og fortelle alt som gjøres selv om hen ligger i det mediene kaller kunstig koma. Dypt sedert. Telefon fra bekymrede pårørende som gråter og synes det er vondt de ikke får lov å komme på besøk nå. Svare så godt jeg kan på spørsmål, prøve å berolige. Legevisitt. Styre behandlingen etter det som er blitt ordinert av legen. Ofte er pasienten ustabil. Hva er ordinert hvis det skjer?

Bruke det jeg har lært, det jeg kan etter mange år som intensivsykepleier. Det kliniske blikk.

Matpause, vi får gratis mat og drikke nå. Ikke mye ro, har litt for sen pause alene, må spise når noen har tid til å avløse meg inne hos pasienten. Gjøremål: skiftinger, scoringer, vaske av alle flater med egnet middel. Administrering av flere medisiner.

Vaktskifte

Så er det etterhvert vaktskifte. Jeg gir rapport til påtroppende - har tregt hode etter å ha hatt på åndedrettsvern hele dagen. Tankene går i slow motion og tunga slår liksom krøll på seg når jeg snakker. Etter rapporten til påtroppende går jeg ut i slusa og skal snart hjem.

Smittevernutstyret tas av slik det tas av hver gang vi skal ut fra pasientrommet: omhyggelig, forsiktig og i rekkefølge for ikke å vifte det hersens viruset rundt i slusa. Hansker, håndsprit, smittefrakk, håndsprit, briller, håndsprit, hette, håndsprit, åndedrettsvern, håndsprit, håndvask. Og bytte av sko.

Trykkmerker i ansiktet. Tørr munn, tørre øyne. Hendene er rødprikkete og klør etter hanskene. Klam og svett over hele meg etter smittefrakken. Tørst, sulten, litt småsvimmel. Må lande på vaktrommet noen minutter. Drikke vann, spise et eller annet. Ligger det ikke en banan i veska, tro?

Hjem

Deretter hjem. Kjører uten radio eller musikk på. Sliten i hodet. Alltid, alltid, alltid redd for å ha med meg smitte hjem. Tenk om smittevernutstyret ikke er nok. Tenk om jeg er smittet uten at jeg har symptomer og sprer det til andre uten at jeg vet det!

Har ikke sett mamma på en god stund nå. Hun bor halvannen times kjøring unna, og jeg kan ikke risikere noe. Har ikke sett eldstedatteren på en god stund heller, hun har flyttet hjemmefra. Ser yngstedatteren som fortsatt bor hjemme og får albueklem, og innimellom ser jeg kjæresten min. Ellers, bøker og rolige joggeturer. Handleturer i matbutikken når det er lite folk der. Netflix - jeg har begynt å se «Godless» på nytt. Bra serie. Tittelen passer i grunnen godt akkurat nå.

Teksten ble første gang publisert på Anita Brattlis private Facebook-profil 30. mars 2020. Gjengitt med tillatelse.